Historie
Laksefisket var en av de viktigste næringene til de som først bosatte seg i Namdalen. Lite er skrevet om fisket fra gammel tid, men at det er blitt fanget laks her er det lite tvil om. Ledingskatten ble blant annet betalt etter hvor langt opp elva laksen gikk, og leding ble betalt av folk både i Grong og Harran. Man tror at det første laksefisket var fritt for alle, men etter Kristian den 5ts lov, ble grunneieren den som hadde eneretten til dette fisket. Den som brøt denne loven måtte betale 2 lodd sølv til kongen og skadebot til grunneieren. Om dette lovpåbudet ble holdt kan diskuteres. Sagnet om husmannen Tobias fra Formo, som rusta seg ut med fiskeredskap og fanget laks langs hele Sanddøla og Namsen, er kjent blant sambygdninger. Han ble tilsutt tatt, men det heter ennå at hvis noen fisker utenom eidendomsgrensa så fisker man på Tobiasvaldet!
Namsenvassdraget er å anse som et av de beste i Norge, med årlige fangster fra 20-40 tonn . Dette har ikke forandret seg fra gamle dager. Det er blitt fortalt at man i Grong spiste så mye laks at når tjenestefolk skulle ansettes ba de om at de ikke må få servert laks mer enn 2 ganger per dag.
Sportsfisket, slik vi kjenner det, startet da engelskmenn oppdaget elva omkring 1830-åra. Da var det bygd en vei fra Trondheim til Namdalen, slik at man kunne kjøre oppover med hest og kjerre. Den første personen man vet fisket i elva, var engelskmannen Mr. Belton. Disse utlendingene brukte ikke annet enn flue til agn. Sluk kom noe senere i bruk. Bøndene ble lært opp og begynte å binde fluer selv. I starten ble alle slags fuglefjær bruk, senere fikk de impotert fine fjær fra utlandet. I Grong var det en mann som ble kalt ”Fjeranders” som solgte fjær. Bygdefolket laget også redskapen selv. I starten stenger og sneller av tre, etterhvert ble det laget messingsneller. Snører og fortaumer ble laget av lin de dyrket i bygda. Ikke rare greiene, men fisk fikk de.
Standarden på hushold og mat var nok ikke slik de pene herrer var vant til, og i begynnelsen kom fiskerne ofte kun en gang. Men etter en liten tid, både preget av at bøndene pusset opp og noen fiskere bygde hus selv, kom de samme fiskerne tilbake år etter år. Bygdefolket tjente godt på fiskinga og ungdommer ble opplært i engelsk slik at de kunne jobbe som tolker.
Allerede på denne tiden var fiskerne opptatt av at man ikke skulle bedrive overfiske, at det var nok fisk til at stammen skulle holdes oppe. De fikk derfor inn i alle leiekontrakter at det ikke skulle brukes not i elvene.
Duun/Langnes:
Navnet Dun kommer av at gården ligger på en sanddyne ved Namsen. Det er en av de eldste gårdene i Grong. Under Dansketiden vet vi at den lå øde fra svartedauen til ca 1550. Etter denne perioden ble det tillat drift på gården, siden danskekongen nektet og selge. I 1729 ble den kjøpt. Skjøtet på eiendommen har Kong Fredrik den 5. aller nådigst gitt i Kjøbenhavn den 26 januar i 1729, og det er fremdeles å finne på gården. Fra denne dagen har den hvert privat eid , og er drevet gjennom generasjoner.
Når de engelske laksefiskerne begynte å komme til bygda rundt århundreskiftet, var valdet Dun/Langnes et populært valg for sportsfiskerne. Salget av fiskevald var en viktig biintekt for gårdene, og er det fremdeles. Slik bortleie av fiskevald har foregått kontinuerlig, kun avbrutt av de to verdenskrigene. Gården ble kjøpt av min tipptippoldefar i 1891. Kjøpesummen var den gang på 1600 kr. Noen år senere, i 1896, ble gårdshuset tømmret opp fra gulv til mønespiss med delingsvegger også i tømmer. Tømmermennene fikk 600 kr og gratis skrå for jobben.